hits

1års dag

Hipp hipp hurra! På fredag hadde jeg plutselig en 1 åring i hus. Det er utrolig å tenke på hvor fort tiden går og hvor mye som skjer på engang. Den lille babyen min er ikke så liten lengre 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min lille skatt

Å få et barn, et lite liv
det er et mirakel, uten tvil.
Et ansvar så stort,
en glede så diger.
Det kjennes som hjertet skal sprenges til tider

Motherhood

Anbefaler alle å gå inn på aptv.no og se serien motherhood. Det setter virkelig ting i perspektiv og gjør meg utrolig takknemlig. Takknemlig for at Ailo aldri trenger å gå sulten, at vi aldri trenger å bekymre oss for at han ikke skal få medisinsk behandling om han blir syk, fordi vi ikke har penger. Jeg blir takknemlig for at han får vokse opp i et trygt og godt hjem, med mennesker rundt seg som gir han alt han trenger. Takknemlig for at han får gå skole og har muligheten til å bli og gjøre akkurat det han ønsker. Vi er veldig heldige som er født i Norge og de aller fleste av oss tar nok det forgitt, derfor kan det være viktig i blandt å stoppe opp og sette pris på alt man har og alle muligheter vi har. 

 

Bitteliten perledesign

Reklame 

 

Ailo klør så fælt i munnen for tiden og vi har prøvd x antall bitegreier så jeg bestemte meg for å bestille en 2i1 snor fra Bitteliten perledesign. Flinke LinnYvonne lager også blandt annet smokkesnorer og vognpynt. Ailo var så heldig å få seg en smokkesnor i tillegg og det er vi helt avhengig av å ha med oss når vi går ut døren hvis ikke så hadde alle smokkene forsvunnet. Bitteliten perledesign har mange forskjellige farger og perler man kan velge mellom, sjekk ut facebooksiden HER.

Både mor og barn ble veldig fornøyde med både 2i1 og smokkesnoren

 

Mitt risikosvangerskap og tiden etter

Tenkte å dele om fra da jeg var gravid, det er uten tvil noe av det tøffeste jeg har gått gjennom. Jeg fant ut at jeg var gravid ganske tidlig,rundt uke fem. Det var absolutt ikke planlagt og kom på et veldig dårlig tidspunkt. Etter to måneder rusfri så hadde jeg en sprekk. Jeg begynte å ruse meg igjen og flyttet inn på et hospit. Det var en veldig kort sprekk for jeg merket ganske fort at det var noe som føltes annerledes ut. Valgte derfor å ta en test, den første testen var rett og slett ødelagt,viste verken negativ eller positiv, så jeg kastet den og tenkte ikke så mye mer over det. Dagen etter så bestemte jeg meg for å kjøpe en ny test da jeg hadde vært kvalm i flere dager og fikk ikke dette til å stemme. Denne testen viste med engang positiv og jeg ble nok litt sjokka da jeg i utgangspunktet ikke trodde jeg var gravid. Dro tilbake til hospitet jeg bodde på og ba om å få en samtale med ei som jobbet der. Husker ikke hvordan samtalen gikk, men husker at det var en veldig fin samtale og at hun ga meg enda en test så vi kunne være helt sikker. Også denne testen var positiv.

Jeg var mye syk gjennom svangerskapet og var inn og ut av sykehuset for innleggelser hele tiden. Hadde en uke her og der da jeg var i grei nok form til å være hjemme. Jeg fikk vite ganske tidlig i svangerskapet at babyen ville komme for tidlig, men ingen kunne si noe om når og alt var veldig avhengig av hvordan min helse var. I verste fall måtte de sette meg i gang for tidlig for å redde helsa mi. Jeg begynte med engang å søke opp hvor stor sjanse det var for at babyen kom til å overleve for hver uke og håpte at jeg værtfall fikk komme meg til uke 26. Selv om det viste seg at det var veldig individuelt fra barn til barn. For hver uke som gikk så følte jeg meg litt tryggere. I uke 27 så begynte riene mine, jeg tenkte i grunn ikke over at det var rier, på dette tidspunktet så var jeg ute å spiste og på kino. Kjente jo at det kom smerter litt her og der, men var så usikker på om jeg skulle ringe føden,ville jo ikke plage de hvis det viste seg å ikke være noe. Jeg dro hjem og luftet hunden,la meg litt på sofaen for å se om smertene gikk over,men rundt halv ett på natten bestemte jeg meg alikavell for å ringe. Fikk da beskjed om å komme nedover med engang. Der fikk jeg lungemodningssprøyter og drypp for å stoppe riene. Etter dette bestemte legene seg for at de ville ha meg innlagt og på intravenøs antibiotika fram til fødsel. På dette tidspunktet var jeg i veldig dårlig form og måtte ha ekstra oksygen. Det var ingen som ville si det til meg da, men etter fødselen så sa legene at på det tidspunktet var de veldig bekymret og usikker på om jeg ville greie å gå lenger. Etterhvert så ble formen nogenlunde bedre selv om jeg var veldig sliten og alt var veldig tungt. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått svangerskapsdiabetes måtte jeg bare le, når det blir så mye elendighet oppi en situasjon så må man bare se framover og gjøre det beste ut av det. Det verste med å få den beskjeden var at jeg automatisk tenkte at nå kunne jeg ikke spise det jeg ville lengre, heldigvis så fikk jeg beskjed av legen om at mtp situasjonen min og at de ønsket at jeg skulle gå opp så mye som mulig i vekt så skulle jeg ikke ta hensyn til dette. Så jeg kunne fortsette å spise akkurat det jeg hadde lyst på, men huske på å være flink til å måle blodsukker og hvis målingene ble for høye så måtte jeg heller starte med insulin.

Ukene gikk og jeg begynte å bli mer og mer lei av å hele tiden oppholde meg på sykehuset så en dag ba jeg om å få dra hjem og sove der et par netter. De var ikke så veldig villige til å begynne med, men etter litt overtalelse så fikk jeg dra hjem i et par dager med beskjed om å komme tilbake med engang hvis det skulle være noe. Etter å ha sovet hjem i en dag så begynte riene mine på nytt igjen, men det valgte jeg å overse, jeg hadde jo fått permisjon og ville jo absolutt ikke tilbake med engang så jeg bestemte meg for å heller se det an. Sent på kvelden så begynte smertene å gå over og jeg tenkte ikke nå mer over det. Dagen etter begynte jeg å pakke sammen sakene mine og gjorde meg klar for å dra tilbake til sykehuset. Da jeg kom fram så begynte riene igjen, jeg kom opp på avdelingen og skulle egentlig i et møte på familievernkontoret, nevnte kjapt til ene sykepleieren om smertene, men at jeg ikke hadde tid til å dra bort til føden fordi jeg skulle i et møte. De var nok ikke like enige i meg for jeg fikk beskjed om å komme bort til føden med engang og at det møte måtte jeg bare droppe. Jeg satt ganske lenge på venterommet på føden mens smertene tok seg opp og bare ble verre og verre. Samtidig så satt jeg å skrev med mamma som lurte på om hun skulle komme, men av en eller annen grunn så hadde jeg fått for meg at det ikke kom til å komme noe baby den dagen uansett så jeg sa at det trengte hun ikke. Heldigvis så har jeg en mamma som alltid har rett og alltid vet best så hun kom allikevel. Jeg hadde hele veien sagt at jeg ville ha keisersnitt da jeg ikke visste hvordan formen min ville reagere på å gå gjennom en fødsel. Svangerskapslegen min ønsket vel helst at jeg skulle prøve å føde naturlig, men at jeg fikk bestemme selv. Dette hadde hun ikke skrevet i papirene så legen som kom inn på rommet hadde ikke spesielt lyst til å bare si ja til meg uten å ha fått nå beskjed om at det var avtalt. Jeg hadde absolutt ikke tenkt å gi meg og mens jeg satt med rier og diskuterte med denne legen så begynte pulsen til Ailo å synke og da hadde de plutselig ikke noe annet valg enn å ta han med hastekeisersnitt. Alt gikk veldig fort og fra de begynte å gjøre meg klar og til han var ute så tok det i underkant av en halvtime. Jeg var veldig glad for å få ha med meg mamma inn på operasjonsstua. Jeg husker så utrolig godt at når de tok han ut så kjente jeg at lungene fyltes med luft og at jeg endelig kunne puste normalt. Det tok en liten stund før jeg fikk han på brystet fordi de måtte sjekke han og sette på cpap så han kunne få litt ekstra pustehjelp, men da var det veldig deilig at mamma hadde mulighet til å gå bort og se på han. Da jeg fikk han på brystet så ga alt mening, jeg skjønte hvorfor jeg hadde valgt å bli rusfri og alt jeg hadde gått gjennom føltes uten tvil verdt det. Etter de hadde stiftet meg sammen så ble jeg kjørt bort til observasjon, der fikk jeg Ailo på brystet i en liten time før de måtte kjøre han ned til nyfødt intensiv. Det hadde blitt sent på kvelden og jeg var veldig sliten så jeg la meg til å sove. Jeg husker da jeg våknet dagen etter at jeg følte meg i så utrolig god form,jeg var jo egentlig ikke det, jeg var jo fortsatt syk og hadde nettopp gått gjennom et hasteks, men sammenlignet med svangerskapet så føltes alt så lett ut. Det tok lang tid før jeg fikk komme ned på nyfødt intensiv og det var ikke før på ettermiddagen at jeg fikk se Ailo. Med sine 1730g og 45cm så var han veldig liten, men helt perfekt.

Jeg visste at tiden etter fødsel kom til å bli tøff for det hadde jeg fått beskjed om tidlig i svangerskapet. Etter en liten uke der formen hadde vært ganske bra så ble jeg skikkelig dårlig, jeg hadde en crp på over 200, 40 i feber, jeg fikk ikke i meg noe mat og det lille jeg fikk i meg kom rett opp igjen. Jeg hadde store smerter i magen og ble sendt hit og dit på undersøkelser men det var ingen som fant ut av va det var. Selv om ingen av legen fant ut va som feilet meg så bestemte de seg for å sette meg på en ny intravenøs antibiotikakur og håpe på at den virket. Siden årene mine er så ødelagte kunne jeg ikke bruke venflon og måtte derfor legge inn en picc line i arma. Antibiotikaen fungerte veldig bra og mamma sa allerede dagen etter at hun så stor forskjell på meg. Så syk som jeg ble etter fødselen har jeg aldri vært og det var uten tvil en ekstremt slitsom tid der jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde fått rom til å slappe av og kose meg med babyen min. Slik ble det jo ikke, da det var en person som laget utrolig mye styr på sykehuset og arrangerte møter her og der før jeg i det hele tatt hadd fått lov til å fjerne stiftene fra keisersnittarret. Jeg har skrevet om dette tidligere så velger å ikke gå nærmere innpå det. Det vil nok alltid føles sårt og bittert ut at jeg ble fratatt den koslige barsel tiden,kanskje spesielt fordi jeg vet at jeg aldri skal oppleve det på nytt da jeg valgte allerede mens jeg gikk gravid at jeg ikke skulle gjøre det her igjen og derfor tok valget om å sterilisere meg. Dess viktigere blir det for meg å prøve å legge vekk det negativet som har vært og nyte det som er her og nå, selv om det til tider er vanskelig med alt man har hengende over seg.

Dagene på sykehuset var lange og selv om jeg hadde blitt i bedre form så hadde jeg store smerter i armen etter de hadde lagt inn picc linen,jeg prøvde å si ifra men fikk beskjed om at det var helt normalt og at de derfor ikke ville bruke tid på å se på det. Det var torsdag 23.mars og endelig skulle Ailo bli skrevet ut og vi skulle få dra hjem. På nytt valgte jeg å si at jeg ville få armen sjekket før vi dro hjem og fikk da beskjed om at det skulle de gjøre hvis de fikk tid. Klokken ble kvart på tre og siden de sluttet klokken tre så regnet jeg med at de ikke hadde tid. Mamma og jeg begynte å pakke sammen alle tingene og var ganske klar for å dra hjem med Ailo da telefonen min ringte og jeg fikk beskjed om å komme bortover. De brukte ul på armen og det tok ikke så lang tid før de sa at det var blodpropp og at jeg måtte ta den ut med engang så det ikke spredde seg videre til lungene. I grunn skulle vi jo reise hjem den dagen og etter å ha vært innlagt på sykehuset nesten hele svangerskapet og de første tre ukene etter fødsel så var jeg veldig klar for å få komme hjem. Etter det ble oppdaget blodpropp så ville legene at jeg skulle bli igjen på sykehuset, men akkurat da var jeg så sliten og lei absolutt alt og alle og sa at det var overhode ikke aktuelt, etter litt om og men så fikk jeg maset meg til å få dra hjem allikevel.

Når jeg ser tilbake på de første ukene på sykehuset etter fødsel så er det bare negativt og jeg klarer nok ikke helt å sette meg inn i hvor slitsomt det faktisk var for meg for alt går bare på autopilot og uansett hvor syk man er så gjør man det man må alikavell. Jeg ble hele tiden dratt mellom forskjellige avdelinger for forskjellige undersøkelser og møter og det var egentlig aldri noe rom for å få lov til å slappe av og nyte tiden slik de fleste mødre gjør etter en fødsel. Det var nok ikke før jeg kom inn døren hjemme at jeg kjente hvor glad og takknemlig jeg var over den lille søtnosen jeg hadde bært fram. Og selv om det er litt trist å tenke på at jeg aldri skal gå gravid igjen, men jeg vet at det er til det beste. Jeg pleier å si at for Ailo så hadde jeg gjort det samme tusen ganger om igjen, men for en ny baby, aldri i verden. Ailo har reddet livet mitt på så utrolig mange måter og det vil jeg alltid være takknemlig for han. Han er det fineste,kjæreste og mest dyrebare jeg har og jeg føler meg fantastisk heldig som får lov til å være mamman til akkurat han♡

Barnevernet

Jeg har lenge tenkt at jeg har hatt lyst til å skrive om min opplevelse med barnevernet. Man hører jo alltid om de fæle historiene hvor barnevernet bare kommer å henter barn uten grunn og jeg skal ærlig innrømme at det var en stor bekymring under hele svangerskapet og de første månedene. Jeg har jo ikke akkurat ei fortid uten problemer og jeg skjønte med engang at barnevernet ville komme inn i bildet, så da jeg gikk gravid så valgte jeg selv å ta kontakt med de for å bli litt kjent før barnet skulle komme. For meg er det veldig viktig å ha en åpen og ærlig dialog med folk jeg skal samarbeide med og selv om jeg fikk bekreftet gang på gang at ingen kom til å ta ifra meg ungen min så klarte jeg alikavell ikke å slappe av. Det var i hovedsak pga alt det negative man leser om bv, alle historiene man hører fra folk som mener at bv kom å hentet barna deres uten grunn. At det skjer feil i barnevernet det gjør det nok, akkurat som det skjer feil i alle andre yrker, men det er klart det blir ekstra sårt når det handler om sine egne barn. Personlig har jeg veldig vanskelig for å tro at barnevernet bare kommer å henter barn uten grunn, det jeg derimot tror er at det er mange som mangler selvinnsikt og oppriktig ikke skjønner hvorfor de ikke får beholde barna sine og da er det jo naturlig at det kommer reaksjoner fra mange. Barnevernet har taushetsplikt og når man bare får høre en side av saken så er det lett å danne seg et bilde av hvordan ting er ut ifra det som blir sagt av den ene parten. Min personlig opplevelse med bv er bare positiv, jeg har hatt enormt med støtte fra de og har satt pris på at de er i bilde, spesielt da ting har vært litt vanskelig etter fødselen. Det er veldig betryggende å vite at jeg har noen å ringe til om jeg har noe jeg trenger å prate om. Samtidig er det også godt å få bekreftelse på at jeg gjør en god jobb som mamma. Så jeg vil gjerne rose barnevernet for den fantastiske jobben de hele tiden gjør og den støtten de gir til mange mange familier♡

Et halvt år som mamma

I dag er det et halvt år siden jeg ble mamma til verdens fineste Ailo. Det har vært 6 fantastiske måneder med mye glede. Jeg trives utrolig godt med å ha et så stort ansvar og kjenner også at det er bra for meg. I dag har Ailo vært med mormor og tanta si til Sverige imens jeg har vært hjemme og fått ryddet og vasket hele leiligheten uten avbrytelser. Det har vært deilig, men også veldig rart å være borte fra lillegutt så lenge, det har blitt noen telefonsamtaler iløpet av dagen for å høre hvordan han har det. Nå er det ikke lenge til de er hjemme igjen og jeg gleder meg veldig, selv om vi må begynne med kveldsstellet med engang han kommer hjem. Flinke, fine gutten min, han legger seg alltid fra 17-19 uten noen problemer og sover til kl 06 og det er jo utrolig deilig for mammaen

6 måneders kontroll

På lørdag blir Ailo hele 6mnd og i går var vi på 6mndrs kontroll. I det siste har Ailo tullet mye med flaska si og sjeldent drukket opp det han skulle, så jeg var litt nervøs for at han ikke hadde gått opp noe særlig. Dette har vært en stor bekymring siden vi kom hjem fra sykehuset og fikk beskjed om at hvis han ikke gikk opp nok så måtte vi komme tilbake. Etter det har det vært et stort fokus på at han skal få i seg den maten han trenger, men Ailo har vist gang på gang at bekymringene mine har vært helt unødvendig og det gjore han også i går.

Han hadde gått opp 810g, fra 6180 til 6990. Flinke, store fine gutten til mamman sin. Både helsesøster og fysio var enig med meg i at ift utvikling så ligger han nok litt etter 6 mnd, men også foran 4 mnd og det er vi jo så klart veldig fornøyd med. Nå er det ikke lenge til vi må bytte ut str 62 med 68. Tiden går så alt for fort og selv om jeg skulle ønske at han alltid ville være den lille babyen min så er det også morro å se at han vokser og utvikler seg

 

 

Ett år nykter

Her om dagen hadde jeg vært nykter i et helt år! Tiden har gått så utrolig fort og det er vanskelig å tro at det har gått ett år. Ett år siden jeg fant ut at jeg var gravid og tok et valg som snudde livet mitt helt på hodet. Jeg er utrolig takknemlig for det livet jeg har i dag og kunne ikke tenkt meg noe annet. Jeg trives med det ansvaret jeg som mamma har, jeg trives med å følge opp alle avtaler vi har og jeg trives med å legge med kl sju på kvelden.

Stikk motsatt av va jeg alltid har foretrukket. Jeg har alltid vært en impulsiv person og har alltid gjort det som har passet meg og jeg har overhode ikke likt å ha noe som helst form for ansvar. Det å ha blitt mamma er uten tvil det beste som kunne skjedd meg og sønnen min har reddet livet mitt på så mange måter og for det vil jeg alltid være takknemlig.

Det er klart det har vært dager som har vært vanskeligere enn andre og selvfølgelig kommer det tanker i blandt, men det er også bare det det er, tanker. Når jeg ser på sønnen min så vet jeg at det finnes ingenting i verden som overgår min kjærlighet for han og jeg kunne aldri i min villeste fantasi utsatt han for den personen jeg er når jeg ruser meg. Han er det mest fantastiske lille mennesket jeg noen gang har møtt og han fortjener alt godt. Det er ingenting jeg ikke ville gjort for han. Fineste lille babyen min 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kontroll på helsestasjonen

I dag har vi vært på 5 måneders kontroll,noe jeg har gledet meg lenge til. Vanligvis så er vi innom helsestasjonen en gang i uka for å veie og prate med helsesøster og siden jeg ikke kunne vært mer fornøyd med helsesøstra vår så skal jeg innrømme at jeg synes en mnd er litt lenge. Både jeg og Ailo koser oss når vi er innom helsestasjonen. Pga at han er prematur så har det vært viktig å passe på at han går bra opp i vekt og derfor har vi veid hver uke, så når det går så mye som en mnd så var det en stk mamma som var ekstra spent i dag. Vekta viste 6180g og det var vi veldig fornøyde med. Vi skal også øke opp til to grøtmåltider om dagen nå, i tillegg til at han skal få begynne å smake banan.

Vaksina var ikke så veldig populær og det gjorde vondt i mammahjerte å høre den intense gråtingen som ikke ville stoppe. Etter jeg la han i vogna og vi begynte å trille så sovnet han heldigvis og da han våknet igjen så var han like blid som vanlig. Det har vært litt ekstra sutring i dag så istad ga jeg han paracet etter anbefalning fra helsesøstra. Akkurat nå så koser Ailo seg i vippestolen og da skal jeg benytte muligheten til å rydde litt før han skal bades og stelles før han tar kveld.